Det hemmelige «hotellet» i Gropmarka

Det hemmelige «hotellet» i Gropmarka

Publisert av Sissel Fornes den 09.03.23. Oppdatert 28.10.23.

Hotell Aasen er navnet på den beskjedne skogskoia som tjente som hovedkvarteret til Milorg avdeling Lillehammer. Her ble det også gjennomført flyslipp av våpen og utstyr - bare få kilometer fra de tyske styrkene på Nordseter. 

Koia med det villedende navnet var ikke bare vanskelig å finne - den fantes ikke på 1940-kartet. Tyskerne kunne derfor ikke vite at den fantes.  Hotell Aasen lå godt gjemt i en bekkesving med Turthaugmyra som nærmeste nabo i sør og Lemyra i nord. Koia var et sentralt sted for meldingstrafikk til og fra London og dessuten midtpunktet for blant annet et større slipp av våpen og utstyr i august 1944. 

Dette er levende beskrevet i Lillehammer og Fåbergs årbok fra 1981: De sju karene som skulle ta imot leveransen hadde fått ordre om å velge litt ulike veier frem til «hotellet», den enkleste veien via Nordseter og Grøtåsen var tross alt ikke tilgjengelig. Det ble å ta beina fatt gjennom Gropmarka, og Torgeir Lundgaards satte i 1947 ord på innsatsen, kameratskapet og selve operasjonen: 

«Det ble mørkt og derfor slitsomt på slutten å baske seg frem i det myrlendte terrenget, men omsider fant vi da koia. En umiskjennelig og fristende lukt av ekte kaffe og «Player’s» (sigarettmerke fra England, red. anm.) slo oss i møte da vi dukket inn og vi forsonet oss snart med at resten av etablissementet, som ikke var helt av samme klasse. Omsider var alle «bandittene» som vi kalte oss samlet. (...) alle kjente hverandre fra andre turer og det knyttet oss sammen med den enestående følelsen av kameratskap og samhold som okkupasjonstiden skapte. Derfor ble det snart en hyggelig stemning rundt den gamle rustne kokeovnen i koa, praten gikk lett og historiene avløste hverandre.»

Fra nervepirrende til svett

Men de var ikke der for å ha det hyggelig, og etter kort tid gikk det første laget ut for å være forberedt om flyet skulle komme tidlig. Men timene gikk mens månen skinte og nervøsiteten steg. Først i 01-tiden hørte de flydur fra vest. De tente lommelyktene. 

«Flyet svarte og gikk syd for oss omtrent over Nordseter og innover fjellet, og vi begynte å tro både det ene og det andre; muligheten for provokasjon fra tyskernes side forelå jo alltid, men så kom motorduren igjen nordfra. “Lys opp igjen”, lød det, og like etter tordnet det store firemotors flyet inn over oss. Det gikk svært lavt, vi så det tydelig i måneskinnet, og så slapp de lasten. Det var et imponerende syn å se de 16 fallskjermene folde seg ut og gli nedover mot skogen.»

Tyskernes militærleir på Nordseter lå bare få kilometer unna det hemmelige møtestedet i Gropmarka. Foto: Widerøes Flyveselskap AS/ Maihaugeni

Flyet gjorde en nok en runde for å villede. Og nå startet den virkelig store jobben for de sju i motstandsgruppa. For lasten landet langt fra de ferdiglagde bunkrene, de måtte i stedet skjule de store beholderne der de lå og få unna skjermene. Det ble et kappløp mot tiden frem mot ny dag:

«Dette ble mer enn nok arbeid for oss alle og ingen kunne avgis til vakter. Da det ikke var mer enn fem kilometer til Nordseter der tyskerne sikkert hadde iakttatt flyet, ble det å holde colt eller stengun skuddklar innen rekkevidde under arbeidet. Vi fikk snart ut svetten selv om natta var kjølig, mens vi bakset med de tunge beholderne. Noen skjermer hadde hengt seg opp i de høye grantrærne. Vi stusset litt da vi kom så langt, inntil «Petter» som var en lettvint kar og aldri rådløs entret på med kniven i munnen på beste sjørøvermanér. Snart spraket det i silken som ble kuttet og spjæret.»

Lang natts ferd mot dag

 Arbeidet gikk lettere mens det lysnet, men det var ikke tid til noen hvil før det meste var gjemt. Da tok de seg tid til å se på de to spesialcontainere. Verdifulle saker som radiomateriell, tobakk og kaffe og spesielt bestilte ting kom nemlig i egne, lettere beholdere. De andre var standardpakninger med våpen, ammunisjon og sprengstoff. Skuffelsen var stor da det viste seg at tobakken manglet, men det ble heldigvis kompensert med en del annet godt. 

«Til slutt var alt dekket med mose, kvist og granbar, og vi ble enige om å møtes igjen lørdag kveld for å få alt i dekningsrommene før bærplukkerne søndag begynte å snuse overalt. Det var nå langt på morgenen, og da vi hadde lang vei hjem begynte det å haste med å komme av sted. De fleste hadde jo annet arbeide å som skulle passes. Så skiltes vi en opplevelse rikere og dro hver for oss som vi var kommet. 

Slit og dristighet preget arbeidet med å ta imot slippene. Bortblåste containere skulle gjenfinnes, utstyr skulle graves ned, spor skulle fjernes. I neste fase skulle det forflyttes og spres til ulike mottakere, i blant like under nesa på kontrollerende tyske tropper. Materiell var en forutsetning for motstandsarbeidet.

Hotell Aasen i dag

Førti år etter slippet møttes milorg-folk igjen ved Hotell Aasen, for å markere dagen og sikre at begivenhetene i Gropmarka ikke skulle glemmes. Koia var borte, men de anla en røys der den lå og festet en messingplate med inskripsjon på toppen. 

Den enkleste måten å komme til minnesmerket på er å ta Turthaugvegen, en privat bomveg som begynner i Balbergsskaret. Der løypa mellom Gropmarkløypa og Sandstulen i Øyer krysser veien, er det skilt «Hotell Aasen» som peker deg videre. Etter ca 50 m langs løypetraseen kommer du opp på myra og tar da stien/en gammel vinterveg som går over myra litt sør for den merkede skiløypa. Når du kommer over myra, fortsetter du til du kommer til en liten bekk. Der er satt opp et nytt skilt som peker nordover. Du finner minnesmerket ca. 150 m fra skiltet. 

Du kan lese mer om «Hotell Aasen» i Lillehammer og Fåbergs historielags årbok nr. 35, og i Wilhelm Molberg Nilssens bok «I milorgs tjeneste» som kom ut i 1995.

Mer info: www.faberghistorielag.no

Alle foto fra minnesmerket: Mikael Finsveen