Rydde snø, felle trær, hogge ved, drive vedlikehold. Birger Brandsæter skyr fortsatt ikke oppgaver når han er på hytta. Torsdag 25. april fyller den spreke Nordseter-veteranen 100 år. 

I sitt hundrede år har han vært på flere skiturer fra hytta i Nevelfaret; til Grøtåssetra, Fjelldokka og Hemmyra. Han har vært på taket av skjulet og skuffet snø. 

Og håndtrykket er en gammel forsvarsmann verdig. Det er ikke bare fast –  det bærer preg av mange tiår med vedhogst – og saftige skiturer mellom Rena og Lillehammer. 

– Jeg har alltid vært glad i å bruke kroppen og musklene. Jeg har mer tro på å bruke kroppen i daglige gjøremål rundt hus og hage, enn på spesielle treningsapparater, sier Birger Brandsæter. 

Sånt sett har hytta på Nordseter gitt ham mye av det han liker best: arbeid. 

Stor tomt og mye arbeidslyst har over år bidratt til at jubilanten er sjeldent sprek for alderen. FOTO: Privat

 En hyttedrøm blir til

Birgers første minne fra Nordseter er fra da han gikk på Krigsskolen og hadde en vinterøvelse med overnatting i snøhule i 1949. Men det var først femten år senere at tomtekjøpet var i boks. 

– Kona var fra Lillehammer og vi var begge glade i å gå på ski, så vi var interesserte i å finne tomt der. Vi hadde også bodd der de første årene med familien og blitt kjent i området. 

Mens mange andre reiste hyttene sine på grunnmurene etter de tyske brakkene, var det store steinblokker på tomten til Birger - den største på størrelse med en folkevognbuss. Steinene ble sprengt og brukt til grunnmur. 

– Sett utenfra er grunnmuren fin som bare det, men inni er den en steinrøys. Men fra hytta var ferdig i 1965 og til nå har ingenting forskjøvet seg. Det er ikke en sprekk å se, sier Birger. 

Hytta «Klopp» i vinterskrud. FOTO: Privat

 Tidlig ute med gjenbruk

Tomten ligger på en slags liten «øy», det vil si at Nevla deler seg ovenfor hytta, og renner sammen igjen nedenfor. Materialene ble båret fra nærmeste bilvei på stier de hadde laget -  en strekning på rundt 70 meter. 

– Vi hadde mobilisert familiemedlemmer som var med og hjalp til. Inne på tomten har det faktisk ikke vært annet motorisert redskap enn motorsag, humrer han. 

Materialene var ikke kortreiste, men de var bærekraftige - for Birger satset på gjenbruk der det var mulig og kjøpte en låve som skulle rives i Søndre Land. Den ga råmaterialer i hytta. Vinduene er fra en hytte som skulle rives, dørene og gulvbordene er fra bygg som skulle rives i Oslo. 

– Å finne materialer som kunne brukes, var en spennende del av jobben, av prosjektet. Men det er klart, det var jo en helt annen tid også. Men det meste av det som er synlig, er nytt. Så hytta så jo i for seg ny ut,  sier Birger. 

Til å hjelpe seg med hyttebyggingen hadde han funnet «to tilårskomne bygdesnekkere». 

– De hadde vel noen småbruk, så det var vel ikke snakk om noen pensjonsalder der. Men de kan ha vært i begynnelsen av 70-årene, sier 100-åringen. 

Birger har alltid noe å gjøre og er fortsatt sterk som en bjørn. Motorsaga er fortsatt flittig i bruk. FOTO. Privat

En livsstil og et evighetsprosjekt

Til påske i 1966 kunne de ta den 55 kvm store hytta i bruk. De måtte riktignok ligge på flatsenger i stua, men de hadde fått et stort langbord de kunne spise ved. Og hadde ovn midt på gulvet med et ovnsrør som gikk rett opp gjennom taket, uten pipe. 

– Men vi var veldig stolte over å ha egen hytte der vi kunne være i påskeferien. 

Han mener hytta kom på 17.000 kroner da den var innflytningsklar. 

– Den ble liksom aldri helt ferdig, det var alltid litt mer å gjøre. Etter hvert bygde vi jo anneks og skjul også, forteller Birger. 

Hva hytta har betydd for ham?

 –  Hva slags ord skal jeg sette på da? Den har jo betydd veldig mye. Det var jo Nordseter vi dro til så fort vi hadde anledning. Men det gikk jo i snekring og planering.

Ifølge datteren Birgitte holdt de på med noe hele tiden i alle ferier og helger i sommerhalvåret. 

– Det var vel som livsstil. Jeg kan nesten ikke huske at vi gikk turer når vi var der om sommeren, forteller  hun. 

På en hytte uten innlagt strøm og vann, er det nesten alltid noe å gjøre. 

– Ved ankomst er det i alle fall en del faste etableringsprosedyrer, er de enige om. 

Birgitte Enderlé på besøk hjemme hos sin far i barndomshjemmet på Lijordet i Bærum. FOTO: Sissel Fornes

 Merkegrossist i Birken

Om vinteren var det skisporene som trakk Birger og familien opp til Nordseter. Noen ren favorittur kan han ikke si han har, han gikk over alt hvor det var spor. 

– Det som ble gått mest, var vel i retning Pellestova og rundt Reinsvannet. Og kanskje samtidig rundt Melsjøen og over Lunkefjell og hjem igjen. Av og til ble det litt lengre turer, som nordover til Djupen. 

I 1972 gikk han for første gang Birkebeinerrennet 48 år gammel. Det seige slitet ga mersmak og ble en årlig begivenhet. Totalt har han 40 deltakelser på rullebladet og hele 38 merker. 

De to gangene han deltok uten å klare merket, er likevel helt de han husker aller best. 

Den første gangen var det helt eksepsjonelt kaldt og trådt. Starten gikk på Lillehammer, som vartet opp med 26 blå grader. Visstnok hadde det vært 34 minus på Rena. Han kom tre minutter for sent. 

– Det var bittert. Å klare merket var alfa og omega. Det var en skuffelse å ikke klare det, da var det liksom litt mislykket innsats hele året, forklarer han. 

Birger Brandsæter er en seig birkebeiner, men akkurat dette bildet med stor sekk er trolig fra en transportetappe mellom bilen og hytta. FOTO. Privat

Den andre gangen var innkomsten flyttet til Sjusjøen i stedet for Lillehammer. For at det skulle bli nok kilometer, ble de sendt opp på Sjusjøfjellet og opp på Lunkefjell. 

– Vi trodde vi hadde noen unnakjøringer og noen kilometer i lett terreng igjen, men herregud - så ble vi i stedet sendt ut på fjellklatring. Da kom jeg også noen minutter for sent. 

Han opplyser at han ikke var blant racerne med de beste tidene de første tiårene han deltok. Etter fylte 70 år hevdet han seg mer og mer. 

– Man kan vel si at konkurransen avtok med årene, kommenterer han. 

– Dette er det eneste treningsapparatet jeg har, sier Birger og demonstrerer hvordan han ruller helt ned og opp igjen. FOTO: Sissel Fornes

Gotaas, Ellefsæter, Jevne, Moen - og Brandsæter

Den siste gangen Birger deltok, var i 2015 da han var 91 år gammel. Han klokket inn på tiden 6 timer og 14 sekunder og vant sin åttende klasseseier soleklart. 

– En fin tur. Litt tungt fra Kvarstad og opp til Midtfjellet, da var jeg sliten, men så løsnet det igjen, sa han i et videointervju etter målgang. 

Forfatter og folklorist Thor Gotaas så dette intervjuet og kontaktet Birger allerede dagen etter. Dermed ble den eldste birkebeineren det året med i boka «Birken - historien om det seige slitet». 

Thor Gotaas ønsket også å ha ham med på lanseringen, sammen med kjente vinnere av Birken; Ole Ellefsæter, Erling Jevne og Anita Moen. 

– Min kvalifikasjon i dette selskapet var alderen, humrer han. 

Birger deltok i det tradisjonelle påskeskirennet med familie og hyttenaboer senest i 2022. FOTO. Privat

Pensjonist i 33 år

Birger Brandsæter var bare tenåring da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, men var med i Milorg den siste del av krigen. 

– Det tente min interesse for Forsvaret. Etter krigen ble jeg tatt opp på befalsskolen, på det første kullet, med opplæring i England. 

Senere tok han Krigsskolen, Stabsskolen og etter hvert Forsvarets høyskole. 

Halvveis i yrkeskarrieren forlot han Forsvaret til fordel for NVE, der han hadde ansvar for sikkerhet og beredskap i kraftforsyningen. Der ble han til han pensjonerte seg som 67-åring. Det skulle ikke bli noe latmannsliv. 

– Jeg fortsatte selvfølgelig med skigåing. Og så begynte kona og jeg med folkedans. Og så tok jeg opp felespilling igjen, ramser han opp. 

Birger Brandsæter hjemme i stua i Bærum i april 2024.

FOTO: Sissel Fornes

 Ja, og så var det multeplukking - den andre store interessen ved siden av langrenn og ifølge datteren en av få ting som kunne få han til å legge vekk motorsaga. 

– En vesentlig del av hyttelivet på Nordseter, ja, bekrefter han. 

Og i motsetning til andre multeplukkere som setter ut rykter om rovdyr på multemyra, så har Birger faktisk sett bjørn. På Nordseter.

– Det satte en skikkelig støkk i meg. Det hadde vært mye skriverier om bjørn i Gropmarka, og jeg så bakstussen på en som forsvant ut av den myra jeg plukket på, sier Birger som forsikrer at dette må være nærmere 30 år siden nå. 

Lykken er en skive med multer du har plukket selv - som inntas utenfor hytta. 

I snart seks tiår har hytta, som bærer navnet «Klopp», vært hans foretrukne feriested. 

På en pensjonisttur med gamle kolleger fra NVE kjørte de for noen år siden over hele fjellområdene øst for Lillehammer. De kom først til Elgåsen, deretter Reina og etter hvert på veien innover mot Pellestova, før de kjørte ned til Øyer. 

– Da kunne jeg ikke dy meg, tok mikrofonen og sa «Dette her er liksom fjellet mitt da.»